Dette var aprilsnarr 2007, ein overraskande vellukka ein.

Så har jeg altså besluttet å forfatte 40% riksmål (det er bokmål) på sidene mine. Anbefalingen, som man nå befølger for å være et godt eksempel for etterfølgelse av de videre lag av vårt land, kan interesserte parter finne hjemmel for i gjeldende lovverk. Loven anfaller ikke privatpersoner, men med få etterfølgelseseksempler for denne lov, vil jeg bevekte opp mot denne skjevheten.

Et par dager tidligere hadde jeg forvillet meg inn i en kjeller på Studentersamfundet. Her beskuet jeg en debatt om vårt felles norske sprog. Gode holdninger var beundringsverdig nok en befriende lett anliggendendehet hos store deler av panelet (som bestod av tre mennesker). Det var litt verre med deler av salen, beklagelig vis. I alle henseende identifiserte jeg meg med de høyereadstående panelmedlemmene sin bemerkelsesverdige kvalitet og ikke minst kjærlighet for begge de to norske sprog. Aktørene i panelet var gode forbilder, og nå vil altså jeg også følge opp.

Hvorfor riksmål, en «del» av bokmålet?

Når jeg skriver nynorsk, skriver jeg høynorsk – som er den gode, faste varianten av nynorsk. Det bør i så henseende ikke komme som en overraskelse at jeg velger å skrive riksmål når jeg i dette anliggende prøver meg på mitt gamle hovedmål.

Dessuten kan det hende at jeg formodentligvis vil ta meg jobb i en av de mange bedrifter som finst rundt om i vårt land, jeg er såpass realistisk at jeg ser at ingen vil ha en nynorskskrivende ansatt. Jeg vet de fleste må bytte språk når de får jobb, så det er absolutt anbefalelsesverdig å bedyre at det å betrene seg på å beskrive tanker på det største sproget i Norge (og derfor beste?) er en god og positiv beskjeftigelse.

Så befriende!