Merkelapp-arkiv: Bokmål

Tryggleiksforvirring på Fjord1-båtane

Dette er andre ferjeturen på vegen med Kystbussen frå Bergen til Stavanger. Eg la fort merke til at tryggleiksopplysingi var annleis her på denne båten enn den førre (og normale);

Ei vakker nynorsk, roleg kvinnestemme fortel oss um tryggleiksinformasjonen til båten, der det normalt sett berre vert sagt, «sjå på skjermane». Eg plar ikkje vera alt for glad i denne tryggleiksinformasjonen som eg hev høyrd 14 gongar fyrr. Interessant nok irriterer det meg ikkje, det er ei god stemme av typen NRK radio, som du gjerne kann ha på i bakgrunnen. Dessutan er det flott nynorsk normaltalemål.

Eg hev skrive ein epost og rost Fjord1 for at dei brukar nynorsk på plakatar, skjermane og informasjon til passasjerane 1. Trudde eg hadde lagt brevet ut på netsida mi, men fann det ikkje (fær leggja det til seinare).

Med eitt skjær ei anna stemme inn. Den bokmålske datadama som kviner «sjå på skjermane for viktug tryggleiksinformasjon». No høyrer ingen av oss nokon ting av kva dei segjer, av di dette bokmålsmarrakelset absolutt skulle øydeleggja og pressa seg inn.

Slik er det. Finst det nynorsk ein plass, so kann du banna på at bokmålet kjem og lagar kvalm.

  1. Det er litt vedmodig at eg ser at dei hev tapt seg litt. Plakatar i kaféen og nokre som heng på dørane er på bokmål. Dei ser litt heimelagde ut, so det er kannhenda ikkje Fjord1-firmaet som hev laga dei, men dei tilsette på båten… []

Nynorsken, høgre, sidemål og engelsken

Det skjer mykje interessant rundt nynorsken i desse dagar. Veldig mykje tull frå mange stader, i tillegg til at eg kjenner NMU stadig veks som organisasjon og vert viktigare. Me fekk nett høyra at resultata frå sidemålsforsøket vart lagt fram med ein knusande siger for ein sidemålsfri skulekvardag. Og rundt oss hoppar Sylfest Lomheim og preikar um dauden til norsk språk i kamp mot engelsk. Saman med han finn me eit englekor som forkynner målfred og ynskjer at me nynorskingar berre skal leggja oss ned og la bokmålet valdtaka oss. Bakfrå.

Det vert ikkje betre av at Sleipfest ofte fær rolla som «nynorskingen», når han hev so klåre meiningar som strid i mot kva målrørsla meiner.

Kampen mot nynorsk forkledd som kamp mot engelsk

Nei, usj! Dette her er berre samnorskingane sin muterte krampaktige kamp mot nynorsken (samnorsken er bra for bokmålet, men dauden for nynorsken). Altso, bokmålet kann berre leggja ned sin strid – der er det ingen. Bokmålet er den store undertrykkjaren, den språkfascistiske herren som trampar av garde og gjer folk likegyldige til språk. Utanom nyorskingane. Bokmålet er ein større trussel mot norsk enn det engelsken er! Mykje større! Og kva språk er best til å stå mot engelsken (og verna um fridomen og folkestyret vårt)? Jo, det er nynorsken. Det er nynorskingane som pratar um språk, det er me som er upptekne av det og er språkmedvitne. Det er nynorsken som gjer at me i det heile teke hev eit ordskifte um språk i Noreg, det er nynorsken som gjer alle upptekne av språk. I Sverige er det langt mindre ordskifte, sjølv um dei hev verdas kulaste målføre innanfor sine grensor (Elvdalsk (nesten som norrønt!)) let dei det stille døy ut.

So kva er svaret på kampen mot engelsken? Tak i bruk nynorsk! Og slutt å prat um at engelsken er ein trugsel mot norsk, det er bokmålet som er den største trugselen.

Og so til dette fantastiske sidemålsrunket i Oslo

Eller kannhenda me skal kalla det eit opent angrep på nynorsken?

Mange fleire enn meg hev prata um kor dårleg dette «forsøket» hev vore og at det ikkje kann kallast forsking. NIFU STEP seier sjølv at rapporten brukast feil av Høgre og meiner han ikkje kann lesast slik fanden les bibelen og Høgre les forskingsrapportar.

Men det er ikkje fjerninga av sidemålsundervisninga som fører til at elevane blir betre i hovudmålet. Elevar som har delteke i sidemålforsøk i andre deler av landet, men då hatt meir sidemålsundervisning, har hatt vesentleg betre haldningar og vorte meir positive til nynorsken, seier Gro Morken Endresen.

Det er synd å sjå Høgre, som ein gong hadde ein skokk intelligente folk, søkka so lågt. Alle ser jo at dette ikkje kann kallast noko seriøst forsøk um obligatorisk sidemål. Alle dei seriøse forskningsmiljøi i Noreg sa jo faktisk nei til å vera med, ei kort lista:

  • Universitetet i Oslo: Nei, dette er ikkje forskning
  • Høgskulen i Oslo: Nei, dette er ikkje forskning
  • Høgskulen i Volda: Nei, dette er ikkje forskning
  • NIFU STEP: Nei, me hev ikkje kompetanse til å gjera dette
  • Universitetet i Gøteborg: Nei, dette er ikkje forskning
  • Universitetet i Stavanger: Nei, dette er ikkje forskning
  • NIFU STEP: Ooo-kååå då, hekkan, me hev ikkje kompetanse på dette – men me fær prøva likevel då, hekkans maserau, sidan ingen andre gidd

Og so gjorde NIFU STEP eit heilt ekstremt rart forsøk der dei i tillegg til å taka vekk skriftleg sidemål sette i verk mange andre tiltak for å gjera undervisningi betre;

  • Forfattarvitjing
  • Teatergåing
  • Tettare oppfylging av elevane med mappevurdering
  • Kompetanseheving av lærarane (!!!)

Kva resulterte dette i?

  • Ikkje auka lesedugleik
  • Ikkje auka munneleg framstillingsevnur
  • Ikkje vesentleg betre haldning til norsskfaget
  • Dårlegare oppfylging av dei som faktisk valde å halda på sidemålet
  • Ei svakt betre haldning til nynorsk (sikkert samanheng med lærarar som ikkje fær høve til å sabotera og klaga på nynorsken)
  • Å, yey, noko positivt: heile 0,146 karakterpoeng betre i standpunkt og 0,271 betre på eksamen
    • Fryd og gaman! Glede og dans!

So det er difor dette forsøket knuste sidemålet, ja? Dette var jo kjempepositive resultat. Og det er nok ikkje grunna den lista yver andre tiltak som vart sette i gong i tillegg. Neeidå. Eg trur ikkje kompetanseheving av lærarane hev noko resultat, ikkje forfattarvitjing og heller ikkje mappevurdering med tett oppfylging av kvar einskild elev. Nei, det er nok av di dei hev teke vekk eit fag. Me vert jo (som alle veit) betre i språk ved å hava mindre å gjera med det… No synest eg neste steg må vera å fjerna historiefaget, folk hev jo ikkje nytte av dette når dei skal taka seg jobb på Essoen og då kann heller dei som er interesserte verta mykje flinkare i historie – sidan me vert flinkare i alt som ikkje er obligatorisk.

Positive sidemålsforsøk

Det er interessant å sjå på positive sidemålsforsøk her. Der ein faktisk fylgjer læreplanen og gjer undervisningi god i staden for å taka ho vekk. Eg siterer fritt frå pressemeldingi til Noregs Mållag og Norsk Målungdom; Byrådet i Oslo til stryk i sidemål:

– Kvifor tør ikkje byrådet å satse på eit slikt prosjekt i staden, spør Hege Myklebust. Ho meiner osloelevane har krav på god like god undervising som elevane i resten av landet.
– Dei gode nynorskprosjekta finst, men Oslo kommune overser dei. Ved eit liknande prosjekt i Kristiansand gjekk sidemålskarakteren opp på eit halvår, framhevar Jens Kihl.

Dessutan hev me jo det kjende Holmlia-forsøket, der elevane nyttar nynorsk i eit anna fag enn norsk. Kva skjer her?

  • Tydeleg betre haldning til nynorsk
  • Og av det fylgjer: betre karakter i nynorsk
  • Sikkert noko anna, men eg vil ikkje seia noko for eg hev ikkje lese forskingsrapportar på det :-)

Kjære Høgre

So, kva med denne radikale tanken å gjera norskfaget betre i staden for å kutta ut obligatoriske og demokratiserande fag? Eg veit det kann vera litt vanskeleg for dykk å forstå at ein betre skule gjev flinkare elevar (merk den store uvilja mot å prøva positive forsøk og ikkje minst «kunnskapsfallet» som de nett innførde), men prøv i alle fall.

Takk.

40% av beskjeftigelsene mine beskrevet på riksmål!

Dette var aprilsnarr 2007, ein overraskande vellukka ein.

Så har jeg altså besluttet å forfatte 40% riksmål (det er bokmål) på sidene mine. Anbefalingen, som man nå befølger for å være et godt eksempel for etterfølgelse av de videre lag av vårt land, kan interesserte parter finne hjemmel for i gjeldende lovverk. Loven anfaller ikke privatpersoner, men med få etterfølgelseseksempler for denne lov, vil jeg bevekte opp mot denne skjevheten.

Et par dager tidligere hadde jeg forvillet meg inn i en kjeller på Studentersamfundet. Her beskuet jeg en debatt om vårt felles norske sprog. Gode holdninger var beundringsverdig nok en befriende lett anliggendendehet hos store deler av panelet (som bestod av tre mennesker). Det var litt verre med deler av salen, beklagelig vis. I alle henseende identifiserte jeg meg med de høyereadstående panelmedlemmene sin bemerkelsesverdige kvalitet og ikke minst kjærlighet for begge de to norske sprog. Aktørene i panelet var gode forbilder, og nå vil altså jeg også følge opp.

Hvorfor riksmål, en «del» av bokmålet?

Når jeg skriver nynorsk, skriver jeg høynorsk – som er den gode, faste varianten av nynorsk. Det bør i så henseende ikke komme som en overraskelse at jeg velger å skrive riksmål når jeg i dette anliggende prøver meg på mitt gamle hovedmål.

Dessuten kan det hende at jeg formodentligvis vil ta meg jobb i en av de mange bedrifter som finst rundt om i vårt land, jeg er såpass realistisk at jeg ser at ingen vil ha en nynorskskrivende ansatt. Jeg vet de fleste må bytte språk når de får jobb, så det er absolutt anbefalelsesverdig å bedyre at det å betrene seg på å beskrive tanker på det største sproget i Norge (og derfor beste?) er en god og positiv beskjeftigelse.

Så befriende!

Mennesker i Norge etter tsunamien i Sørøstasia

For litt mindre enn eit år sidan skreiv eg ein tekst på bokmål om menneskje i Noreg etter tsunamien. Tenkte det er litt relevant mtp. at det snart er eit år sidan det skjedde. Eg merker no at eg er mykje meir distansert frå det. Er vel «gamle nyhende» eller noko slikt. Hum. At det må vera slik.

I denne romjulen intraff en katastrofe som er den verste i manns minne. Et jordskjelv nær Sumatra skapte en tsunami som til nå har tatt over 160 000 liv i Sørøstasia rundt Det indiske hav. Hva gjør en slik katastrofe med oss som tilskuere og medmennesker her i Norge? Vi er prisgitt media den informasjonen vi får, om en ikke har vært i katastrofeområdene selv. Men selv der vil en ikke få skikkelig oversikt på grunn av det enorme omfanget tsunamien har hatt.

Bildene har rullet over TV-skjermene i nærmere en uke nå. Ekstra ekstrasendinger har presset ut planlagte ekstrasendinger, og pressekonferanser holdes i øst og vest. Avisene har slått stort opp, der halvparten av avisa dedikert til katastrofen. Alle andre nyheter er lagt til sides, utenom sporten. TV2 vet å prioritere – hva skulle vi gjort om vi ikke fikk sett hvordan det gikk med hopplaget vårt? Det er egentlig underfundig at de ikke setter denne nærmest livssviktige informasjonen først; tenk om en nordmann hadde hoppet lengst?

Mange unge gutter er lei katastrofen; «den angår ikke meg» sa en bekjent av meg. Angår den virkelig oss? Det virker jo mye greiere å bare leve her i Norge uten å bry oss, la de slite med probleme sine selv. Norge har jo nok problemer som det er med økt moms på brus og ikke minst eldrebølgen. Det er bra ungdommene i «Unge Høyre» begynner å bli ferdig med tsunamien allerede så de kan ta tak på disse viktige sakene. Personen jeg kjenner unnskyldte imidlertid holdningene sine med at media hadde pumpet innholdet så mye at han var blitt lei av det og derfor viste mindre omtanke. Men jeg hadde ikke blitt overrasket om han ikke hadde brydd seg noe særlig mer uansett.

Eller kanskje han hadde? Er det slik at et godt menneske kan få nok av omsorg og medfølelse? Da kan det fort bli slik at katastrofen vil gjøre oss som medmennesker mindre glad i hverandre og å bry oss mindre. I situasjoner med tung sorg er det mange som lukker følelsene ute, som ikke tør å gi etter for dem. Følelsesladede øyeblikk og død som ikke har direkte relevans til personen selv vil ikke virke like sterkt, og da blir det mye lettere å blokke intrykkene ute. Høyreguttene gjør nok dette, det er så mange tragedier på TV at de kan ha ledd av dem lenge allerede og da blir det ikke stort vanskelig å fortsette på en litt større katastrofe. Har man heller ikke vært i en liknende situasjon, kan det være vanskelig å identifisere seg med andre.

Likeledes de unge guttene har familier midt i julekosen sittet på tilskuerplass til død, lidelse og elendighet uten avbrudd. Nyhetene kommer med det nyeste av det nye i en endeløs strøm av bilder, tekst og lyd. Det er et hav av følelser for de som kan føle. Jeg ser for meg ikke rent få stuer der den trykkende stemningen og alvorspregede følelsen har boret seg inn fra TV-skjermen. Et klart tegn på medfølelse der katastrofen virkelig har forandret stemningen. Det har vært slik i dette huset og det har nok blitt en mer intim jul enn normalt. En jul mer tilbake til det orginale, forholdet mellom mennesker – menneske til menneske. Ikke med en kjøpt og betalt julegave imellom.

Menneskene involvert i katastrofen har det ulidelig vondt. Tenk å miste store deler av familien, mange venner og i tillegg måtte bygge opp hus o.l. på ny. Som tilskuere kan det vi får høre vekke følelser og engasjement avhengig av personen som mottar informasjonen. Men de som viser medlidenhet går heller ikke rundt dagen lang og lider. Det er ikke slik det bør være heller – livet skal gå videre, og en kan ikke la alt gå inn på en. Det er nok tragedier i verden hver dag til at om en skulle være påvirket av alle så hadde det ikke vært plass til annet.

Medfølelse trenger ikke bety at en går og synes synd på folk. Det er ikke alltid godt å være synd på – noen ganger kan det være nedlatende. Forståelse og omtanke er ord jeg mye mer forbinder med gode mennesker. Personer som har evne til å sette seg inn i hvordan andre har det vil virke positivt på folk som har det vondt. De må få noe godt ut av det selv også, siden de bryr seg slik. Medfølelse – en glad person vil kunne smitte over, at andre har det godt vil få den medfølende til å føle seg godt. Det at andre setter pris på hva man gjør kan være nok. Alle mennesker har medfølelse, men noen stenger den ute – eller gjemmer den av andre grunner. Det må være grunnen til at vi går på kino, om man ikke kunne føle noe hadde mange av filmene som går aldri kunne hatt de besøkstallene de har.

Vi lever i Norge, og i denne tiden har de fleste av oss vært nettopp her. En katastrofe som rammer Sørøstasia i så store dimensjoner vil automatisk få et annet bilde her hjemme enn hvordan ting egentlig er. Man kan ikke vise alt, – og nyhetene våre har fokusert sterkt på Thailand fordi det er plassen med flest turister og nordmenn. Sri Lanka er mye hardere rammet, men informasjonsflommen er slett ikke den samme fra den øya. Jeg snakket nettopp med ei venninne som kom fra Phuket og hun visste ikke noe stort om katastrofen da hun var på reise. I Thailand dysser de ned omfanget fordi de er redd for turismen. I Norge forteller man kun om de hardt rammede områdene, og det er lett å tro at det er slik overalt. En form for dramatisering. Det var ikke før venninna mi leste norske aviser på nett at hun forstod omfanget og ble skremt – selv om hun befant seg i byen det stod om.

Her hjemme ser vi på ekstrasendinger med nylig oppdaterte dødstall og skremmende amatørbilder fra bølgene og det fråtsende vannet. I de rammede landene har de nok med etterarbeidet og følgene. Den utrolige nødhjelpen som er satt i gang med enorme donerte pengesummer vil snart være til hjelp på grunn av den omfattende mediadekkningen og ikke minst på grunn av medfølelse. Folk i hjemmene dempet nyttårsfeiringen for å vise respekt, mange brukte pengene de sparte på nødhjelp heller. Et kollektivt ansvar startet etter katastrofen, i juletiden hvor en skal vise omtanke og varme ble det et ennå viktigere poeng. Digre firma donerte til og med, TV2 hadde en reklamefri dag og snart starter en innsamlingsaksjon. Det viser seg at de fleste bryr seg, og det bare er ungdom med begrenset medfølelse som er gått i streik mot det de mener er missbruk av media.

Men hvorfor skal man egentlig til en hver tid vite om det er 100 000 døde eller 110 000 døde? Når det er så store tall så har forskjellene lite å si. De ufattelig store mengder skjebner kan en ikke sørge for én og én. Tallene sier hvor mange enkeltpersoner og familier som har det spesielt vondt. Det er ikke tvil om at et større tall medfører mer sorg totalt sett. Men medfører tallforskjellene noen endring av oss her hjemme? Om en bærer mer sorg jo større tallene blir, vil sorg kunne være bunnløs om menneskeskjebnene var mange nok. Men slik kan det da ikke være; forstår vi egentlig hvor mange 10 000 personer er? Etter masse søking på internett kan det virke som om vi har problemer med å forstår slike tall. Om de skal forklares må det forklares relativt til noe annet. Vi har ikke en skikkelig forståelse av mengden. Hvordan man da rent følelsemessig skal kjenne forskjellen av disse digre tallene virker umulig.

Gråter man av å se på TV-skjermen gråter man nok over en gruppe på godt under hundre folk. Det er så langt forståelsen, oppfattningen og ikke minst så langt nyhetsreportasjene rekker. Det er sterke bilder i døde mennesker, men de sterkeste bildene finner en av dem som er igjen. En far som finner den 13 år gamle sønnen sitt lik ikledd plastikk etter 3 døgns intensiv leting. Slikt kan man gråte av; en enkeltskjebne. Denne må ganges over 200 000 ganger opp for å nå mennesker berørt på denne måten. Det er nok dette media ønsker å formidle oss tilskuere, hvor umennesklig stor lidelsene er.

Katastrofen er den største verden har sett i nyere tid så det er ikke rart den får mye oppmerksomhet. Skal man måle pressedekning opp mot mindre katastrofer på spredningsområde, folk som er innblandet og hvilke følger det vil få er jeg sikker på at forskjellen ikke blir særlig stor. Med de enorme dimensjonene saken har, fortjener den dekningen. Men jeg har ennå til gode å høre noen felle tårer for et objektivt kaldt tall som blir lest opp på skjermen. Det er medfølelse og mennesklige bånd som må knyttes. Rent intellektuelt vet jeg at tallet er mennesker. Men om noen, uansett hvor, kan fatte omfanget og knytte nok følelser til det er en sterkt usannsynlig.

Typisk Norsk

Eg skreiv ein tekst om Nordmenns forhold til alkohol i utlandet for å levere i Sammfunnslæren og eg synes eg burde legge han ut på heimesia mi.

Etter å ha vært i England et par måneder er det noe som sitter igjen om hva Engelskmenn sier om Nordmenn, Norges befolkning – konstant fulle personer fra et land med en fantastisk natur, enorm kulde og en totalt fraværende sol om vinteren. Jeg vet ikke hvor de har fått tankene ifra – men gjeldende den evige defineringen av et land på ens natur er det antakelig eksotiske reisemagasins ekstreme stilisering samt eksponering av det sære spesielle, som 99% av alle nordmenn ikke har noe forhold til. Når det gjelder den heller krenkende bemerkningen om alkohol må det komme fra personlige erfaringer. Eller må det dét?

Selv så har jeg lenge ment at dansker river nedpå med alkohol; svettende i solsteiken, med en enorm ølmage sitter de å gasser seg med en ølkasse. Rapende ferdig sliter de seg opp med en anstrengelse lik Bjørn Dælhi metre før mål. Etter gjentatte ganger med intim kontakt med vegger, dører og ikke minst gulv er de tilbake, bommer med god margin på stolen og åpner nok en kasse med øl. Slik forhåndsdømming kan altså være gjort lett uten førstehånds kjennskap, og det er slik verden ser på nordmenn – men hvor ville så en engelskmann fått grunnlaget til denne tolkningen i fra? Ser vi på historien så har vi i Norge hatt vikingene – som så fint inntok England, stjal, drepte og voldtok. At disse hardingene hadde en enorm tørst for mjød skal absolutt ikke bagatelliseres.

Men vi trenger ikke gå til historien for å finne eksempler på ‘typisk norsk’ alkoholmissbruk – dagens vikinger herjer som kjent i Spania, på Kanari Øyene og liknende plasser i syden. Med litt mindre fokus på det med dreping og voldtekt er det dessto mer tid til å ukritisk hive nedpå med etanol – en gift som visstnok skulle være svak nok til at den kunne drikkes (må jo ha en galaktisk nytteverdi!). På disse turistplassene er det dessverre(?) andre enn Nordmenn som ferdes, hvorpå disse personene returnerer til sin nasjon med minner om spritstinkende Nordmenn som ikke var edru et sekund av uka de var der.

Tilbake i England har mange dannet seg en mening om Nordmenn, med rot i fakta som gjør dem mye sterkere enn min gamle “typisk dansk” oppfattning, som egentlig passer oss fulle Nordmenn bedre (utenom den typisk danske ølmagen). Da en av skolens vaktmestere skulle låse bygget kom vi til å snakke om Norge – etter den selvfølgelige natur-diskusjonen la han til en setning jeg ikke hørt én gang, men flere; ”..but they do drink a lot, don’t they?”.

Første artikkel

Dette er hjemmesiden min sin første artikkel. Jeg har skrevet noen tanker om hvordan siden vil utvikle seg.

Nå poster jeg den første artikkelen på den vel 15 siden min. Dette gjør jeg i administrator-panelet som jeg har laget selv. Den skal være veldig enkel å oppdatere så jeg kan gjøre det fra overalt i verden.

Slik som siden er i skrivende stund er den ikke klar for publisering enda. Så det blir nok ingen som leser denne artikkelen dagen den utkommer. Jeg har valgt å kalle skrive-tingene min artikler fordi jeg er så lei av at alle sider har “Nyheter” selv om det er en privat side.

Det er jeg litt imot. Nyheter blir for teit på en privat side. Artikler er kanskje også teit, men jeg følte at det var OK. Gjør vel ingenting fra eller til, tror ikke livet mitt forandrer seg stort pga. denne avgjørelsen :)