For litt mindre enn eit år sidan skreiv eg ein tekst på bokmål om menneskje i Noreg etter tsunamien. Tenkte det er litt relevant mtp. at det snart er eit år sidan det skjedde. Eg merker no at eg er mykje meir distansert frå det. Er vel «gamle nyhende» eller noko slikt. Hum. At det må vera slik.

I denne romjulen intraff en katastrofe som er den verste i manns minne. Et jordskjelv nær Sumatra skapte en tsunami som til nå har tatt over 160 000 liv i Sørøstasia rundt Det indiske hav. Hva gjør en slik katastrofe med oss som tilskuere og medmennesker her i Norge? Vi er prisgitt media den informasjonen vi får, om en ikke har vært i katastrofeområdene selv. Men selv der vil en ikke få skikkelig oversikt på grunn av det enorme omfanget tsunamien har hatt.

Bildene har rullet over TV-skjermene i nærmere en uke nå. Ekstra ekstrasendinger har presset ut planlagte ekstrasendinger, og pressekonferanser holdes i øst og vest. Avisene har slått stort opp, der halvparten av avisa dedikert til katastrofen. Alle andre nyheter er lagt til sides, utenom sporten. TV2 vet å prioritere – hva skulle vi gjort om vi ikke fikk sett hvordan det gikk med hopplaget vårt? Det er egentlig underfundig at de ikke setter denne nærmest livssviktige informasjonen først; tenk om en nordmann hadde hoppet lengst?

Mange unge gutter er lei katastrofen; «den angår ikke meg» sa en bekjent av meg. Angår den virkelig oss? Det virker jo mye greiere å bare leve her i Norge uten å bry oss, la de slite med probleme sine selv. Norge har jo nok problemer som det er med økt moms på brus og ikke minst eldrebølgen. Det er bra ungdommene i «Unge Høyre» begynner å bli ferdig med tsunamien allerede så de kan ta tak på disse viktige sakene. Personen jeg kjenner unnskyldte imidlertid holdningene sine med at media hadde pumpet innholdet så mye at han var blitt lei av det og derfor viste mindre omtanke. Men jeg hadde ikke blitt overrasket om han ikke hadde brydd seg noe særlig mer uansett.

Eller kanskje han hadde? Er det slik at et godt menneske kan få nok av omsorg og medfølelse? Da kan det fort bli slik at katastrofen vil gjøre oss som medmennesker mindre glad i hverandre og å bry oss mindre. I situasjoner med tung sorg er det mange som lukker følelsene ute, som ikke tør å gi etter for dem. Følelsesladede øyeblikk og død som ikke har direkte relevans til personen selv vil ikke virke like sterkt, og da blir det mye lettere å blokke intrykkene ute. Høyreguttene gjør nok dette, det er så mange tragedier på TV at de kan ha ledd av dem lenge allerede og da blir det ikke stort vanskelig å fortsette på en litt større katastrofe. Har man heller ikke vært i en liknende situasjon, kan det være vanskelig å identifisere seg med andre.

Likeledes de unge guttene har familier midt i julekosen sittet på tilskuerplass til død, lidelse og elendighet uten avbrudd. Nyhetene kommer med det nyeste av det nye i en endeløs strøm av bilder, tekst og lyd. Det er et hav av følelser for de som kan føle. Jeg ser for meg ikke rent få stuer der den trykkende stemningen og alvorspregede følelsen har boret seg inn fra TV-skjermen. Et klart tegn på medfølelse der katastrofen virkelig har forandret stemningen. Det har vært slik i dette huset og det har nok blitt en mer intim jul enn normalt. En jul mer tilbake til det orginale, forholdet mellom mennesker – menneske til menneske. Ikke med en kjøpt og betalt julegave imellom.

Menneskene involvert i katastrofen har det ulidelig vondt. Tenk å miste store deler av familien, mange venner og i tillegg måtte bygge opp hus o.l. på ny. Som tilskuere kan det vi får høre vekke følelser og engasjement avhengig av personen som mottar informasjonen. Men de som viser medlidenhet går heller ikke rundt dagen lang og lider. Det er ikke slik det bør være heller – livet skal gå videre, og en kan ikke la alt gå inn på en. Det er nok tragedier i verden hver dag til at om en skulle være påvirket av alle så hadde det ikke vært plass til annet.

Medfølelse trenger ikke bety at en går og synes synd på folk. Det er ikke alltid godt å være synd på – noen ganger kan det være nedlatende. Forståelse og omtanke er ord jeg mye mer forbinder med gode mennesker. Personer som har evne til å sette seg inn i hvordan andre har det vil virke positivt på folk som har det vondt. De må få noe godt ut av det selv også, siden de bryr seg slik. Medfølelse – en glad person vil kunne smitte over, at andre har det godt vil få den medfølende til å føle seg godt. Det at andre setter pris på hva man gjør kan være nok. Alle mennesker har medfølelse, men noen stenger den ute – eller gjemmer den av andre grunner. Det må være grunnen til at vi går på kino, om man ikke kunne føle noe hadde mange av filmene som går aldri kunne hatt de besøkstallene de har.

Vi lever i Norge, og i denne tiden har de fleste av oss vært nettopp her. En katastrofe som rammer Sørøstasia i så store dimensjoner vil automatisk få et annet bilde her hjemme enn hvordan ting egentlig er. Man kan ikke vise alt, – og nyhetene våre har fokusert sterkt på Thailand fordi det er plassen med flest turister og nordmenn. Sri Lanka er mye hardere rammet, men informasjonsflommen er slett ikke den samme fra den øya. Jeg snakket nettopp med ei venninne som kom fra Phuket og hun visste ikke noe stort om katastrofen da hun var på reise. I Thailand dysser de ned omfanget fordi de er redd for turismen. I Norge forteller man kun om de hardt rammede områdene, og det er lett å tro at det er slik overalt. En form for dramatisering. Det var ikke før venninna mi leste norske aviser på nett at hun forstod omfanget og ble skremt – selv om hun befant seg i byen det stod om.

Her hjemme ser vi på ekstrasendinger med nylig oppdaterte dødstall og skremmende amatørbilder fra bølgene og det fråtsende vannet. I de rammede landene har de nok med etterarbeidet og følgene. Den utrolige nødhjelpen som er satt i gang med enorme donerte pengesummer vil snart være til hjelp på grunn av den omfattende mediadekkningen og ikke minst på grunn av medfølelse. Folk i hjemmene dempet nyttårsfeiringen for å vise respekt, mange brukte pengene de sparte på nødhjelp heller. Et kollektivt ansvar startet etter katastrofen, i juletiden hvor en skal vise omtanke og varme ble det et ennå viktigere poeng. Digre firma donerte til og med, TV2 hadde en reklamefri dag og snart starter en innsamlingsaksjon. Det viser seg at de fleste bryr seg, og det bare er ungdom med begrenset medfølelse som er gått i streik mot det de mener er missbruk av media.

Men hvorfor skal man egentlig til en hver tid vite om det er 100 000 døde eller 110 000 døde? Når det er så store tall så har forskjellene lite å si. De ufattelig store mengder skjebner kan en ikke sørge for én og én. Tallene sier hvor mange enkeltpersoner og familier som har det spesielt vondt. Det er ikke tvil om at et større tall medfører mer sorg totalt sett. Men medfører tallforskjellene noen endring av oss her hjemme? Om en bærer mer sorg jo større tallene blir, vil sorg kunne være bunnløs om menneskeskjebnene var mange nok. Men slik kan det da ikke være; forstår vi egentlig hvor mange 10 000 personer er? Etter masse søking på internett kan det virke som om vi har problemer med å forstår slike tall. Om de skal forklares må det forklares relativt til noe annet. Vi har ikke en skikkelig forståelse av mengden. Hvordan man da rent følelsemessig skal kjenne forskjellen av disse digre tallene virker umulig.

Gråter man av å se på TV-skjermen gråter man nok over en gruppe på godt under hundre folk. Det er så langt forståelsen, oppfattningen og ikke minst så langt nyhetsreportasjene rekker. Det er sterke bilder i døde mennesker, men de sterkeste bildene finner en av dem som er igjen. En far som finner den 13 år gamle sønnen sitt lik ikledd plastikk etter 3 døgns intensiv leting. Slikt kan man gråte av; en enkeltskjebne. Denne må ganges over 200 000 ganger opp for å nå mennesker berørt på denne måten. Det er nok dette media ønsker å formidle oss tilskuere, hvor umennesklig stor lidelsene er.

Katastrofen er den største verden har sett i nyere tid så det er ikke rart den får mye oppmerksomhet. Skal man måle pressedekning opp mot mindre katastrofer på spredningsområde, folk som er innblandet og hvilke følger det vil få er jeg sikker på at forskjellen ikke blir særlig stor. Med de enorme dimensjonene saken har, fortjener den dekningen. Men jeg har ennå til gode å høre noen felle tårer for et objektivt kaldt tall som blir lest opp på skjermen. Det er medfølelse og mennesklige bånd som må knyttes. Rent intellektuelt vet jeg at tallet er mennesker. Men om noen, uansett hvor, kan fatte omfanget og knytte nok følelser til det er en sterkt usannsynlig.