Merkelapp-arkiv: Tragedie

Brua til Terabithia, fantastisk god barne(?!)film

Filmforsmakane fyrr sjølve filmen er utelukka for barnefilmar. Reklamen og filmplakatane viser òg at det er ein barnefilm. Dei hev tilogmed omsett tittelen til norsk, noko dei diverre(?) berre gjer for barnefilmar. So dei vil hava meg til å tru det er ein barnefilm. Likevel hadde eg lyst til å sjå han, nett i dag. Veldig rart. No hev eg sett han saman med Rebecca, og eg kan raskt seia; det er den beste filmen eg hev sett so langt i år.

Barnefilm i Noreg? Ungdomsfilm i USA?

Eg hev sett litt rundt og funni ut at folk hev vorte sinte av di det ikkje var ein typisk barnefilm. Dei hadde teke med seg ungane sine og trudde dei skulle sjå ein magisk film for ungar. Eg trur filmen er veldig god for ungar, men likevel synest eg han fortener å verta kalla ungdomsfilm. For han handlar um alvorlege emne, og eg vart veldig rørt av denne filmen. Eg grein som ein liten unge. Filmforsmaken (eg klarar ikkje finna eit godt norsk ord for «Trailer», må vel laga noko nytt og spenstig) viser det som ein barnefilm. Det forstår eg godt, for det er litt vanskeleg å visa kor ekstremt god rollebygging og kor trist denne filmen er i ein liten forsmak. So dei hev berre teke med dei overflatiske delane (som forsmakar plar gjera).

Den norsk-danske filmplakaten

Noko eg beit meg merke i, derimot, var dei forskjellege filmplakatane eg såg av denne filmen. I Noreg ser det ut som ein livleg film som er full av glede og morsomme påfunn:

Broa til Terabithia

«Broen», liksom. Og kva faen? «Ei heil ny verd ventar på deg»? Det er det dummaste eg hev høyrd! Hev me sett same film? Jodå, eg forstår kva dei meiner, men å hava noko so villeiande på ein plakat er berre slemt. Folk trur dei kjem til ei heilt ny verd då, ikkje tekniske detaljar ein kann sno seg rundt når ein allereie hev sett filmen (evt. lest boki). Sjølv um det er mogleg å skriva den teksten, so er det jo ikkje det filmen handlar um. Dei som trur og ventar det vert skuffa. Kvifor omsette dei ikkje berre det den engelske plakaten seier?

Den engelske/amerikanske(?) filmplakaten

Den amerikanske plakaten er meir vaksen og passar betre til filmen. Kvifor prøver me i Europa å selja filmen som noko han ikkje er?

Bridge to Terabithia

Forresten fann eg ein annan plakat på IMDB, som ser meir ut som ein typisk Disney barnefilm. Fann ikkje stor versjon:

Bridge to Terabithia

Kinosalen var nesten tom

Det kann henda av di det var sundag, og midt på dagen. Men filmen gjeng ikkje på kvelden, av di det visstnok er ein familiefilm. Piss og tullprat. Denne burde hatt meir grunn til å gå på kvelden enn det Narnia og Harry Potter-filmane hev. Dei vert vel kann henda sett på som familiefilmar og barnefilmar, men likevel fær dei mykje høgare status når dei vert marknadsført. Men «Brui til Terabithia» hev betre skodespel, ei meir alvorleg historie og mindre «woop-woop» barneunderhaldning enn Narnia og dei fyrste Harry Potter-filmane (dei hev vorte mørkare og meir vaksent).

Faktisk so er det ikkje ein magisk verd i det heile teke i denne filmen, dette er ei realistisk historie. Eg vart sers yverraska (og glad) då eg fann det. Kann henda det var grunnen til at eg vart so rive med og grein slik eg gjorde. Det er skikkeleg synd at fleire ikkje vil sjå denne filmen. Dei burde vore meir ærleg um kva han er for noko. Eg veit mange som ikkje vil lika han kjempegodt, men synest det var ein ganske god film; dei vil truleg aldri sjå han. Hadde eg sjølv sett på TV / sett forsmaken på filmen hadde eg truleg ikkje sett han. Eg såg ein plakat ein gong, tenkte filmen såg litt tåpeleg ut og so gløymd han.

Kvifor såg eg filmen lell?

Meg og Rebecca såg ein morosam film i går «Ella the Enchanted» (Den fortrylla Ella) som eg vart positivt yverraska yver. Eg trudde han var megateit, men eg likte han. God underhaldning. Difor var eg meir villig til å sjå «Bridge to Terabithia» i dag. Det angrar eg slett ikkje på. Fantastisk, fantastisk film. Ahh. Eg kjenner meg (bitte)litt att i han frå då eg sjølv var liten.

Ho som spelte «Ella» i førnemde film var fantastisk herleg. Det same var dei tvo hovudskodespelerane i denne. Josh Hutcherson og AnnaSophia Robb imponerte meg verkeleg. Eg plar ikkje bry meg stort um skodespelarar, men hekkan so bra det var. Elska rolla til AnnaSophia.

Kva handlar filmen kort um då?

Jesse hev trent heile sumaren for å verta den raskaste sprintaren på skulen og få respekt. Når den nye eleven Leslie kjem og vinn yver alle vert han sint. Til slutt vert dei likevel gode vener, trass i at ho er rik, han fattig, ho kjem frå byen og han er bondegut. Saman lagar dei Terabithia, med monstre, troll, kjemper og farlege ekorn. Dei er konge og dronning. Denne venskapen hjelper Jess å takla tragedien som fær han til å innsjå kva Leslie hev lært han.

(Det er stole frå IMDB)

Høyrest kann henda ikkje best i verda ut. Men det er superherleg å sjå Jess og Leslie leika saman, og tragedien gjeng verkeleg sterkt inn på ein av di filmskaparane hev fengje oss til å bry oss so mykje um dei.

So um du hev litt tid og vil sjå ein film, ikkje ver redd for «Brui til Terabithia». Vurdér han saman med andre filmar, det er ingen barnefilm som utelukkar vaksne/ungdom.

Hev du sett han? Kva tykkjer du?

Mennesker i Norge etter tsunamien i Sørøstasia

For litt mindre enn eit år sidan skreiv eg ein tekst på bokmål om menneskje i Noreg etter tsunamien. Tenkte det er litt relevant mtp. at det snart er eit år sidan det skjedde. Eg merker no at eg er mykje meir distansert frå det. Er vel «gamle nyhende» eller noko slikt. Hum. At det må vera slik.

I denne romjulen intraff en katastrofe som er den verste i manns minne. Et jordskjelv nær Sumatra skapte en tsunami som til nå har tatt over 160 000 liv i Sørøstasia rundt Det indiske hav. Hva gjør en slik katastrofe med oss som tilskuere og medmennesker her i Norge? Vi er prisgitt media den informasjonen vi får, om en ikke har vært i katastrofeområdene selv. Men selv der vil en ikke få skikkelig oversikt på grunn av det enorme omfanget tsunamien har hatt.

Bildene har rullet over TV-skjermene i nærmere en uke nå. Ekstra ekstrasendinger har presset ut planlagte ekstrasendinger, og pressekonferanser holdes i øst og vest. Avisene har slått stort opp, der halvparten av avisa dedikert til katastrofen. Alle andre nyheter er lagt til sides, utenom sporten. TV2 vet å prioritere – hva skulle vi gjort om vi ikke fikk sett hvordan det gikk med hopplaget vårt? Det er egentlig underfundig at de ikke setter denne nærmest livssviktige informasjonen først; tenk om en nordmann hadde hoppet lengst?

Mange unge gutter er lei katastrofen; «den angår ikke meg» sa en bekjent av meg. Angår den virkelig oss? Det virker jo mye greiere å bare leve her i Norge uten å bry oss, la de slite med probleme sine selv. Norge har jo nok problemer som det er med økt moms på brus og ikke minst eldrebølgen. Det er bra ungdommene i «Unge Høyre» begynner å bli ferdig med tsunamien allerede så de kan ta tak på disse viktige sakene. Personen jeg kjenner unnskyldte imidlertid holdningene sine med at media hadde pumpet innholdet så mye at han var blitt lei av det og derfor viste mindre omtanke. Men jeg hadde ikke blitt overrasket om han ikke hadde brydd seg noe særlig mer uansett.

Eller kanskje han hadde? Er det slik at et godt menneske kan få nok av omsorg og medfølelse? Da kan det fort bli slik at katastrofen vil gjøre oss som medmennesker mindre glad i hverandre og å bry oss mindre. I situasjoner med tung sorg er det mange som lukker følelsene ute, som ikke tør å gi etter for dem. Følelsesladede øyeblikk og død som ikke har direkte relevans til personen selv vil ikke virke like sterkt, og da blir det mye lettere å blokke intrykkene ute. Høyreguttene gjør nok dette, det er så mange tragedier på TV at de kan ha ledd av dem lenge allerede og da blir det ikke stort vanskelig å fortsette på en litt større katastrofe. Har man heller ikke vært i en liknende situasjon, kan det være vanskelig å identifisere seg med andre.

Likeledes de unge guttene har familier midt i julekosen sittet på tilskuerplass til død, lidelse og elendighet uten avbrudd. Nyhetene kommer med det nyeste av det nye i en endeløs strøm av bilder, tekst og lyd. Det er et hav av følelser for de som kan føle. Jeg ser for meg ikke rent få stuer der den trykkende stemningen og alvorspregede følelsen har boret seg inn fra TV-skjermen. Et klart tegn på medfølelse der katastrofen virkelig har forandret stemningen. Det har vært slik i dette huset og det har nok blitt en mer intim jul enn normalt. En jul mer tilbake til det orginale, forholdet mellom mennesker – menneske til menneske. Ikke med en kjøpt og betalt julegave imellom.

Menneskene involvert i katastrofen har det ulidelig vondt. Tenk å miste store deler av familien, mange venner og i tillegg måtte bygge opp hus o.l. på ny. Som tilskuere kan det vi får høre vekke følelser og engasjement avhengig av personen som mottar informasjonen. Men de som viser medlidenhet går heller ikke rundt dagen lang og lider. Det er ikke slik det bør være heller – livet skal gå videre, og en kan ikke la alt gå inn på en. Det er nok tragedier i verden hver dag til at om en skulle være påvirket av alle så hadde det ikke vært plass til annet.

Medfølelse trenger ikke bety at en går og synes synd på folk. Det er ikke alltid godt å være synd på – noen ganger kan det være nedlatende. Forståelse og omtanke er ord jeg mye mer forbinder med gode mennesker. Personer som har evne til å sette seg inn i hvordan andre har det vil virke positivt på folk som har det vondt. De må få noe godt ut av det selv også, siden de bryr seg slik. Medfølelse – en glad person vil kunne smitte over, at andre har det godt vil få den medfølende til å føle seg godt. Det at andre setter pris på hva man gjør kan være nok. Alle mennesker har medfølelse, men noen stenger den ute – eller gjemmer den av andre grunner. Det må være grunnen til at vi går på kino, om man ikke kunne føle noe hadde mange av filmene som går aldri kunne hatt de besøkstallene de har.

Vi lever i Norge, og i denne tiden har de fleste av oss vært nettopp her. En katastrofe som rammer Sørøstasia i så store dimensjoner vil automatisk få et annet bilde her hjemme enn hvordan ting egentlig er. Man kan ikke vise alt, – og nyhetene våre har fokusert sterkt på Thailand fordi det er plassen med flest turister og nordmenn. Sri Lanka er mye hardere rammet, men informasjonsflommen er slett ikke den samme fra den øya. Jeg snakket nettopp med ei venninne som kom fra Phuket og hun visste ikke noe stort om katastrofen da hun var på reise. I Thailand dysser de ned omfanget fordi de er redd for turismen. I Norge forteller man kun om de hardt rammede områdene, og det er lett å tro at det er slik overalt. En form for dramatisering. Det var ikke før venninna mi leste norske aviser på nett at hun forstod omfanget og ble skremt – selv om hun befant seg i byen det stod om.

Her hjemme ser vi på ekstrasendinger med nylig oppdaterte dødstall og skremmende amatørbilder fra bølgene og det fråtsende vannet. I de rammede landene har de nok med etterarbeidet og følgene. Den utrolige nødhjelpen som er satt i gang med enorme donerte pengesummer vil snart være til hjelp på grunn av den omfattende mediadekkningen og ikke minst på grunn av medfølelse. Folk i hjemmene dempet nyttårsfeiringen for å vise respekt, mange brukte pengene de sparte på nødhjelp heller. Et kollektivt ansvar startet etter katastrofen, i juletiden hvor en skal vise omtanke og varme ble det et ennå viktigere poeng. Digre firma donerte til og med, TV2 hadde en reklamefri dag og snart starter en innsamlingsaksjon. Det viser seg at de fleste bryr seg, og det bare er ungdom med begrenset medfølelse som er gått i streik mot det de mener er missbruk av media.

Men hvorfor skal man egentlig til en hver tid vite om det er 100 000 døde eller 110 000 døde? Når det er så store tall så har forskjellene lite å si. De ufattelig store mengder skjebner kan en ikke sørge for én og én. Tallene sier hvor mange enkeltpersoner og familier som har det spesielt vondt. Det er ikke tvil om at et større tall medfører mer sorg totalt sett. Men medfører tallforskjellene noen endring av oss her hjemme? Om en bærer mer sorg jo større tallene blir, vil sorg kunne være bunnløs om menneskeskjebnene var mange nok. Men slik kan det da ikke være; forstår vi egentlig hvor mange 10 000 personer er? Etter masse søking på internett kan det virke som om vi har problemer med å forstår slike tall. Om de skal forklares må det forklares relativt til noe annet. Vi har ikke en skikkelig forståelse av mengden. Hvordan man da rent følelsemessig skal kjenne forskjellen av disse digre tallene virker umulig.

Gråter man av å se på TV-skjermen gråter man nok over en gruppe på godt under hundre folk. Det er så langt forståelsen, oppfattningen og ikke minst så langt nyhetsreportasjene rekker. Det er sterke bilder i døde mennesker, men de sterkeste bildene finner en av dem som er igjen. En far som finner den 13 år gamle sønnen sitt lik ikledd plastikk etter 3 døgns intensiv leting. Slikt kan man gråte av; en enkeltskjebne. Denne må ganges over 200 000 ganger opp for å nå mennesker berørt på denne måten. Det er nok dette media ønsker å formidle oss tilskuere, hvor umennesklig stor lidelsene er.

Katastrofen er den største verden har sett i nyere tid så det er ikke rart den får mye oppmerksomhet. Skal man måle pressedekning opp mot mindre katastrofer på spredningsområde, folk som er innblandet og hvilke følger det vil få er jeg sikker på at forskjellen ikke blir særlig stor. Med de enorme dimensjonene saken har, fortjener den dekningen. Men jeg har ennå til gode å høre noen felle tårer for et objektivt kaldt tall som blir lest opp på skjermen. Det er medfølelse og mennesklige bånd som må knyttes. Rent intellektuelt vet jeg at tallet er mennesker. Men om noen, uansett hvor, kan fatte omfanget og knytte nok følelser til det er en sterkt usannsynlig.